Historiske glimt fra kirkeliv på Hundvåg
Historiske glimt fra kirkeliv på Hundvåg
TEKST: MORTEN ÅRESKJOLD, redigert av Rolf Østbø.
 

På Hundvåg, eller Hondvaka som det het før, har det bodd folk i flere tusen år. Her var det god jord, og spesielt på Austbø var jorda fruktbar. På Husebø var det også en kongsgård, sannsynligvis fra 800-tallet, lenge før Stavanger var blitt by.  Navnet Hundvåg kan komme av at det var en Hundekonge på kongsgården. Ordet Hund kan komme fra romersk tid da en garnison/kaserne besto av 100 menn. Hvordan vaka som betyr vakt har blitt våg, har kanskje med geografi å gjøre, da Hundvåg har flere våger. 

I alle fall har Hundvåg vært en sentral plass på vestlandet i vikingtiden. Ordet Lunde på Hundvåg kan også stamme fra romertiden og har samme opphav som London (romersk marine-base fra omtrent år 60).



Olav Tryggvason

På Hundvåg har vi korset som sannsynligvis er over tusen år. Vi har hørt at det var Olav Tryggvason som kom til Norge og kristnet landet omkring år 995. Men så enkelt er det nok ikke, forut for dette har det nok vært en oppmykningsprosess.  Historieskriver Adam av Bremen (1070) skriver at det kom biskop og misjonærer fra England til Norge lenge før Olav Tryggvason. Vikingene fikk også høre om kvitekrist på sine tokt. De tok treller med seg som var kristne, og som ofte fikk være med å oppdra barna. Dessuten er metodene til for eksempel Olav Tryggvason ikke bare av det milde slaget; i dag ville det sannsynligvis blitt karakterisert som tortur. På bakgrunn av dette kan det nok diskuteres hvor positivt hans bidrag til kristendommen var. Eiriksønnene gikk heller ikke fram på den milde måten og fikk dermed betydelig motstand i sitt kristningsforsøk.


En annen person som er høyst interessant er Harald Hårfagres sønn Håkon den gode, eller Håkon Adalsteinsfostre som han også ble kalt, han var forøvrig bror til Eirik Blodøks. Håkon fikk en kristen oppdragelse i England hos kong Adalstein, fra han var 10 til han ble 20 år. Mye tyder på at Håkon hadde forberedt seg på å innføre kristendommen i Norge. I Ågrip (den eldste av alle kongesagaer vi kjenner til, nedskrevet omtrent i år 1190 av en ukjent forfatter) sies det at i Håkons dager vendte mange seg til kristendommen, og i Snorres kongesagaer sies det at han fikk støtte fra noen av stormennene og fikk sendt bud til England etter biskop og noen prester. Han sørget videre for at det ble viet kirker og sannsynligvis også reist kors. Det er ikke usannsynlig at det var Håkon som fikk reist steinkorset på Hundvåg. Dette kan utmerket godt være det første offisielle kristningsforsøket i Norge.  Stormennene var aktive på Hundvåg, og det var nok en stormann som fikk reist en høgendskirke på Austbø, som var den største gården på Hundvåg. (En høgendskirke var en privat kirke som en storbonde bygde på sin egen gård). Her var det også et kors, derav navnet Krosshaug. Hvor dette korset er vet vi ikke, sannsynligvis var det mindre enn korset på Husabø.



Norges dokumentarv

Hvilken biskop Håkon hadde med vet vi ikke med sikkerhet, men mye tyder på at det var biskop Sigfrid fra Glastonburyklosteret i Sommerset i England. (ikke St. Sigfrid som kom senere og virket i Sverige). Han står omtalt i dødslistene til klosteret som biskop Sigfrid av Norge (nr. 4). Listen er sannsynligvis fra år 997. Hvem som var samtidige i hoffet, og  som kan ha kjent Håkon, kan nevnes Dunstan, senere biskop av Canterbury og Eafred som ble konge.


Det ser ut som kristningsforsøket kan ha vært mellom år 950 og 955, og foregikk langs vestlandkysten opp mot Trøndelag hvor Håkon møtte motstand.  Kulisteinen fra Smøla, som er en del av Norges dokumentarv, settes i forbindelse med Håkons kristningsforsøk. Den har inngravert kors og runer, der det står at kristendommen kom for tolv vintre siden.  Dette er den tidligste opptegnelsen der Norge er nevnt som nasjon.  At kong Håkon senere ble en frafallen og gav etter for hedningenes press kan sikkert diskuteres.  Det kan jo være at han var mer hensynsfull og gikk fram på den milde måten. En strategi for eksempel Paulus brukte i sin tale på Aeropagos. (Ap. gj. kap. 17, vers 19-32).

Nå flytter vi oss fram over 100 år til etableringen av Stavanger bispesete. Stavanger fikk bispesete i 1125 og en regner at det er året da domkirken ble bygd. Nå ble det liv og røre i byen. Før dette er det faktisk mulig at Stavanger hadde mindre innbyggere enn Hundvåg, i og med at Hundvåg hadde kongsgård. Stavanger var ladested for Hundvåg, og på Kalhammaren kunne de rope over til Hundvåg for å få transport. 

 

Biskopen skulle ha mange tjenere og prester. Bispedømme var stort og strekte seg fra Aust-Agder Rogaland og Hallingdal. Korsbrødre og kannikene gjorde tjeneste. Kloster ble etablert både på Utstein (Augustinereremittene) og Olavklosteret i Stavanger. Den først biskopen i Stavanger var Reinald og var fra Winchester i England.  Han ble senere hengt grunnet påstand om ”korrupsjon”. Han er også kjent for å ha kjøpslått med Sigurd Jorsalfare som fikk gifte seg på nytt mot en pengegave til kirka.

Det må ha vært stor aktivitet i kirkebyggingen på 1100-tallet, for på 1200-tallet var der minst fem kirker i byen. En kan undre seg over hva en by med bare et par hundre innbyggere skulle med så mange kirker, men det har vel med at en skulle ære Gud med kirkene. Omkring 1180 gav Magnus Erlingsson hele Stavanger By til kirken og kirken ble etter hvert en storeier og tok imot tiender fra gårder i hele bispedømmet. Den første ”misjonæren”  fra misjonsbyen Stavanger var  munk Michael fra Olavsklosteret.  Han var egentlig estisk og skulle forkynne for folket, hedningene i Estland, sammen med en biskop Fulko.  Det var allerede i 1171 at den oppfordring kom til Åmunde fra pave Alexander.<span style="font-size:12.0pt; line-height:107%;font-family:&quot;Arial&quot;,sans-serif">



Trond på Hundvåg

Hundvåg hadde også fått ei kirke og hadde egen prest, i hvert fall på slutten av 1200-tallet.  Her var det også en kirkegård (kirkegårdsmarka) og en krosshaug. Aslak var prest og han var bror til biskop Arne (omtrent år 1300). Arne var en mektig biskop og var den som forestod utvidelsen og gjenoppbyggingen av Domkirken etter bybrannen i 1272.  Det er i striden om midlene til oppbyggingen at Aslak kommer inn. Han var med og ekskommuniserte (lyste i bann) blant annet hirdmann (livvakt) Trond på Hundvåg og kong Håkon. Aslak var sannsynligvis prest i Martinskirka i Stavanger, som er kjent i kilder fra perioden 1286-1330. Penger og eiendommer skapte ofte strid den gang og det er i striden om tienden av Finnøykornet at presten på Hundvåg kommer inn. Trond på Hundvåg var også involvert i striden om laksefisket i Suldal og var med-dommer der for kong Håkon. Alt dette har vi kilder på i Norvegicum diplomentarium. Omkring år 1180 gav Magnus Erlingsson hele Stavanger by til kirken, og kirken ble etter hvert en storeier og tok imot tiender fra gårder i hele bispedømmet. Senere ligger gårdene på Hundvåg under apostelkirken i Bergen.

Det har også muligens vært et kapell på Ulsnes på Hundvåg. Antikvar Nicolaysen forteller om dette i 1867. Det fantes ruiner av dette kapellet, men det er usikker hvor mye vi skal legge i disse opplysningene. I dag er jo området avstengt av forsvaret, men kanskje en dag vil det være mulig å få se ruinene. Jeg har hørt fra Hundvågfolk at de har sett ruiner, og lekte i disse på Ulsnes.

 

47år etter at Biskop Arne var død kom Svartedauden til landet.  Dette førte til at kirkens makt og midler skrumpet inn og paven skreiv og ut ekstra tiender. Kirkene i Stavanger forfalt og det er bare den gamle Petrikirken som tilhørte hospitalet vi hører om utenom domkirken.

I 1536 var dagene til den katolske kirka slutt.  Den Danske riksdagen vedtok å innføre den Lutherske læren, men prestene holdt katolske messer til de døde. I denne tiden stod det ikke så bra til med kirken.  Domkirken holdt på og bli ruin og de verdifulle tingene hadde havnet i Danmark. Fem av klokkene skulle samme veien, men forliste ved Håstein.  Her i bispedømme hadde reformasjonen liten fremgang og det står at mange av prestene på denne tiden førte et gudløst liv og mange ble avsette. 

I 1571 fikk Stavanger biskop Jørgen Eriksson som tok fatt i reformasjonsarbeidet. Han var energisk og fikk i gang katedralskolen og kom i gang med bergningen av Domkirken. Det var vanskelig med finansieringen nå som de ikke hadde tienden lenger.  En annen side er at Jørgen Eriksson på denne tiden fikk innført dødsstraff for hekseri (hekseprosessene). Dette kom inn i trolldomsloven i 1580. I perioden 1608-1694 er 50 hekseprosesser kjent i Stavanger Amt. I Stavanger ble 12-14 skyldige brent på bålet i Sandviken.

 

I 1682 ble bispesetet flyttet til Kristiansand av danskekongen og Stavanger havnet litt i bakevja. Har hørt at i denne tiden kalte man Stavanger for lille Sibir. I 250 år skulle Stavanger være under Kristiansand.

I 1745 forteller amtmann din Fine «at kirken på Hundvåg forlengs er nedbrutt». I 1866 ble steinene fra kirken fraktet til byen i arbeidet for å restaurere domkirken.

 

Hetland menighet/Frue
Hetland het Frue fra begynnelsen men endret navnet til Hetland i 1936.  Begge navnene har blitt brukt om en annen. Selv i dag bruker en både Hetland og Frue kirke.

På 1800-tallet måtte folk ro fra Hundvåg til byen for å gå i Domkirken. Den var også Hetland sin sognekirke fra soknet ble opprettet i 1949. Det ble ofte uenighet om plassforholdene i kirka. Det skjedde ofte at byfolk utvidet sine plasser. Etter hvert ble det bestemt at Hetland kirken skulle bygges. Der var en del stridighet om oppgjøret Hetland skulle få. I 1851 ble tegninger til en kirke for Frue menighet utarbeidet av arkitekt Johan Henrik Nebelong. Denne ble vurdert som altfor kostbar, og den yngre arkitekt Hans Kaas i Bergen fikk oppdraget med å utforme en enklere kirke. Stadskonduktør i Christiania, Christian Heinrich Grosch, fant kirketegningene mangelfulle og mindre smukke, og bidro med innspill og korreksjoner slik at Kaas' basilika kunne oppføres.

I 1854 sto Hetland kirken ferdig. Det var en stor dag da kirken ble innviet. Folk fra Riska, Hundvåg, Hinna Stokka Tasta med m.m. var kommet og endelig hadde de sin egen flotte kirke. Sokneprest Birkeland, prost Jæger og biskop V.D Lippe satte sitt preg på dagen. Søndag formiddag kom de fra alle kanter av soknet til gudstjeneste. Folk fra Tasta og Stokka gikk eller hadde hest for å komme til Hetland kirken. Utenfor kirken var der stall hvor hestene fikk stå mot en liten slant til hestepasseren. Riskafolkene måtte ta båten til byen på lørdagen og overnatte hos kjente. Et forholdsvis nytt trekk i menighetslivet på denne tiden er opprettelsen av nye misjonsforeninger. Flere hadde tilknytning til Haugianerne eller brødrevennene i tiden rundt 1870.

Ungdommen gikk og leste for presten i prestegården på det som ble kalt hønsasalen. Der stod prestens kornbinge utenfor gangen. Her hadde de gjerne vært med faren og tømt korn som var prestens tiende. Fra 1870 kom Kappelan L Oftedal. Han var en mann av folket og dyktig forkynner.

En eldre mann som var Oftedals konfirmant fortalte at Oftedal gratulerte en konfirmant fra Riska med nye dress. «An ekje nye, eg har bare snudd an». Oftedal besøkte notlagene på Riska og det hendte at han overnatta med de og. På Riska var der mange som blei kristne og dette var nok en av årsaken te at Riska fikk bygd egen kirke i 1876 og utskilt fra Hetland eller Frue sokn. Oftedal sluttet på slutten av 1880-tallet og begynte i Petri.  Kirkesøkningen var nede i en bølgedal og ungdommen kom ikke lenger.  Det er positivt at kristne ungdomslag blir stiftet på denne tiden. Blant annet ble Tasta kristelige ungdomslag stiftet i 1889.  I en visitasrapport fra 1888 kan vi lese at skolebarna hadde blitt testet i sang og kristendomskunnskap. De på Tjensvoll og Kvaleberg var best i sang. Ungdommen søkte også andre steder blant annet skytterlagene som øvet på søndagene. På slutten av århundret øker kirkesøkningen og i 1901 bryter det ut en vekkelse i Stavanger. En av de ivrigste kirkegjengerne var Gabriel Byberg fra Tasta. En lørdag skada han foten sin, og i tilfelle «skonå ikke passa når foden hovna, låg han me skonå på hela nåttå».

Det diakonale arbeidet i Hetland sto sterk. Allerede 1885 den 4.april startet en med foreningen Fattigpleie for Frue som senere het Hetland menighetspleie.  Av alt det diakonale foreninger drev og støttet kan nevnes barnehjem på Hinna, gamlehjem på Hinna, sanitetsforeningen, spedbarnskontroll, badstue på Hinna, tuberkuloseforening og dameforening for vanføre. Tasta hadde og forening som arbeidet for blindesaken. Som en ser var der et mangfold av foreninger som drev diakonalt arbeid. Menighet hadde også egne tilsatt menighetssykepleiere. En stor støttespiller for menighetens diakonale arbeid var blant annet Hetland sparebank og sosialkontoret.



Søndagsskolene

Når søndagskolene startet opp vet vi ikke helt. De tidligste  søndagskolelærerne jeg har funnet ut er Berta Lima og Cesilie Lima, som startet søndagskole på Jåtten i 1899. I 1954 fortalte de som var da var 70 år, at de hadde gått på søndagsskole på Hundvåg da de var barn. Så det kan også ha vært søndagsskole på Hundvåg på slutten av 1800-tallet. Søndagskolearbeidet lå nede en del år, men fra 1923 startet lærer Olset opp arbeidet på Hundvåg og E. Aarestad på Roalsdsøy. I Begynnelsen av 1900 startet Ole B. Meling søndagskole på Åmøy.

Det var tungvint for Hundvåg-folk å komme seg til byen. Derfor ble det i 1905 bygget bede-hus på Hundvåg, som senere ble kapell. (Se egen artikkel om kapellet på  Hundvåg menighets hjemmeside).  Ellers ble det flere menighetssentre/kapeller, som for eksempel på Åmøy, som hadde den beste kirkesøkningen i Hetland. 



Menighetsbladet 

Menighetsbladet startet opp i 1936 med et opplag på 2000 blader og 12 utgaver i året. I begynnelsen var det skoleelever som sto for arbeidet med utdeling. De hadde bøsse med seg og fikk 10 prosent av pengene som kom inn. Under krigen la gestapo ned forbud mot bladet.

I 1935 skjedde det noe interessant med steinkorset på Hundvåg. Gamle folk husket at korset sto på haugen for 40-50 år siden. Anders Bærheim tok til å leite og fant den innerst delen i løa under høyet. Dette ifølge en artikkel som sto i Aftenbladet 26.10.1936. Dette visste en ikke da historielaget begynte å lete etter korset igjen og fant det nettopp i løa. (se egen artikkel om korset på Hundvåg menighet hjemmeside)



Kilder:

Før i tiå. Fra Hundvåg og øyane.- Hundvåg og Øyane historielag

Glimt fra Hundvåg eldste historie -Arne Almås

Ernst Baasland - Korsfylket (2003)

Frue kirke 100 år

Fedrene kirke (årbok Stavanger Bispedømme 1961)